Tro
På Kreft Og Samfunnet: Den «Nesten» Solo Kamp Av Casting Crowns’ Mark Hall
Se Casting Crowns utføre sin musikk live og i konsert på deres eneste jesus-Tur I Pittsburgh, Lørdag 9.Mars 2019. Geneve samfunnet priset billetter er fortsatt tilgjengelig:
https://www.geneva.edu/castingcrowns
«den første tjenesten man skylder andre i et fellesskap innebærer å lytte til dem . . . begynnelsen av kjærlighet til andre er å lære å lytte til dem . . . Ofte Kristne . . . tror at deres eneste tjeneste er alltid å ha å ’tilby’ noe når de er sammen med andre mennesker. De glemmer at lytting kan være en større tjeneste.»Disse ordene kommer fra Teologen Dietrich Bonhoeffers bok Life Together, der han uttrykker at medlemmer av kristi legeme ikke kan lytte til hverandre i kjærlighet.
Likevel fryktet Mark Hall, vokalist For Casting Crowns, det motsatte da Han først ble diagnostisert med nyrekreft i 2015. Da Han først fant Ut, Hall ikke vil At Noen skal vite at Han ville bli kjemper kreft. Han ønsket ikke å gi andre muligheten til å lytte; han ønsket ikke å åpne opp. I en artikkel han skrev For Guidepost, Hall uttrykt, » jeg definitivt ikke vil at alle synes synd på meg eller lage en oppstyr . Jeg ville ikke at folk skulle dele inspirerende pick-me-ups de så på Twitter. Fortelle meg alt skjer for en grunn. Alle ting jeg hadde sett skje med andre mennesker som var vondt.»
I del Hall fryktet Hva Bonhoeffer uttrykte, fryktet han at folk ville prøve å «fikse det» eller få ham til å føle seg bedre, i stedet for å gå med ham i smerte og motgang. Og Likevel nektet Hall Å gi noen sjansen til å gå med ham. Så Ofte Som Kristne er dette vårt svar på prøvelsene i dette livet. Vi tror at ingen andre kan forstå hva vi opplever. Ingen vil kunne tilby den typen komfort vi trenger, eller kanskje, tror vi, den typen komfort vi trenger, eksisterer ikke i det hele tatt. Mens Vi forkynner At Gud bruker prøvelsestider for å trekke Oss nærmere Ham, skjer det aldri for Oss at han også bruker dem til å trekke oss nærmere våre brødre og søstre i Ham.
Å være i forhold Til Gud er ikke en eneste individuell opplevelse. En del av kallet Til Kristen-levende er å være i fellesskap med andre troende. Samfunnet er en enkel ting å praktisere i tider med glede. Vi ønsker at medlemmer av kirken i våre bryllup, å være vitne til løftet blir gjort For Gud, og å glede seg over det med Oss. Men, når vi går gjennom prøvelser i våre ekteskap, vi ønsker ikke råd eller trøst fra dem i kirken samfunnet. Snarere lider vi alene fordi vi er skadet eller skamfull. Vi vil at kirkens medlemmer skal være vitne til våre barns dåp, og vi ber dem om hjelp til å oppdra Dem i herrens vei. Men når et barn faller bort, tegner vi et gardin over tristheten. Vi søker ikke fellesskapet av dem som har eller som opplever prøvelser som ligner på våre egne.
Alle lider på denne jorden på sin egen måte, og ingen persons prøvelse er større enn en annens. Gud gir oss alle våre egne prøvelser for å vokse oss på unike og spesielle måter, slik at Vi kan bli bemyndiget til å gjøre underfullt arbeid for Hans Rike. Og mens alle lider på en måte som er unik for Dem, som Kristne, vi alle deler i en felles opplevelse: vi lider. Og i den lidelsen, og selv i gleden i dette livet, vet vi at denne jorden ikke er vårt hjem; vi lengter etter herlighetens komme. Paulus deler med oss sitt syn på lidelse når han sier,
«for jeg anser at lidelsene i denne tiden ikke er verdt å sammenligne med den herlighet som skal bli åpenbart for oss . . . For vi vet at hele skapningen inntil nu har sunket sammen i fødselsveene. Og ikke bare skapelsen, men vi selv, som har Åndens førstegrøde, stønner innvendig mens vi venter ivrig etter adopsjon som barn, våre legemers forløsning. For i dette håpet ble vi frelst. Nå håper som er sett er ikke håp. For hvem håper på det han ser? Men hvis vi håper på det vi ikke ser, så venter vi på det med tålmodighet» (Romerne 8: 18, 22-25, ESV).
Mark Hall hadde vandret med mange mennesker gjennom mange ting, men Da Gud sendte prøve sin vei, prøvde han å avvise Guds største gave: samfunnet. Han gjemte seg fordi han var redd. Han var redd for at hans tro kunne svikte, og at noen kunne legge merke til. Deling i lidelse krever sårbarhet, og det er en skremmende ting. Likevel Innså Hall at hans lidelse og sårbarheten det krevde Av Ham, ikke var noe i forhold Til Kristi lidelse. Han forklarer: «jeg må sette min kreft, min frykt, min skade, meg selv, der ute. Jeg må være sårbar. Da husket Jeg jesu ultimate sårbarhet da Han ble naglet til korset for hele menneskeheten å se. Det ga meg den styrken jeg trengte.»Selv om Det er vanskelig å tenke på når Vi har det vondt, har Ingen Kristen noensinne eller noen Gang vil lide alene. Det er ingen smerte som Du vet, Som Kristus ikke har kjent.
Gud gir oss ører til å høre og øyne til å se. Ja, å høre Og se Ham, men å høre og se gleden i samfunnet er en vakker måte å høre Og se guds godhet, selv i vanskelige tider. Halls kamp mot kreft lærte ham noe vakkert. Han sier: «Du trenger ikke å ha svar på alle livets spørsmål. Jeg har alltid prøvd å gi det rådet til mine egne studenter, men den andre halvdelen av det jeg lærte er når du har det vondt, må du la kirken være kirken. De kommer ikke alltid til å si det riktig, men roten til det er kjærlighet. Du har innsett at du ikke kan gå gjennom det selv, du trenger folk som går gjennom det med deg.»
– Katharyne Reitsma ’20