hver desember kjører familien min og jeg inn I San Franciscos Chinatown for vår årlige vintersolvervsmiddag. Min farmor, pyntet i en rød fleecejakke og lue, fører oss Til New Woey Loy Goey, en svakt opplyst restaurant under Jackson Street kun tilgjengelig via trapp. I vinterens død er restauranten bemerkelsesverdig varm inne, og bordene er opptatt av lokalbefolkningen som bestiller den daglige sjømatspesialen fra fisketanken. Sittende rundt et hjørnebord, vår familie vet en bolle med seig tang yuan på toppen peppery kjøttkraft vil fullføre natten.
de som er kjent med tang yuan kan bilde klebrig baller formet som miniatyr snøballer i søt suppe. Den søte tannen i meg lever i disse svarte sesam-og peanøttfylte ballene når jeg har sjansen. Men mitt hjerte virkelig tilhører salt tang yuan suppe servert På Desember. 21 Til minne Om Dong Zhi (冬至), kjent som vintersolverv.
Når jeg er hjemme i ferien, slurper jeg opp et pinlig antall boller, rik på reker og kylling smak og serveres med shiitake sopp, crunchy kål og salte lap cheong, Eller Kinesisk pølse. Kjøttkraft, dampende og tykk fra timer med koking, klamrer seg til tang yuan i min suppe skje, danner den perfekte bitt. En middag med tang yuan suppe er en ikke-å-gå glipp av anledning, og jeg, sammen med resten av familien min, ville slippe noen forpliktelse i hjertet å spise på.
i år lurer jeg på hvordan min familie, nå milevis fra hverandre, vil feire Dong Zhi. Når du er i person, vår familie kan besøke Chinatown eller samles i våre bestemødre kjøkken for å smake sine egne versjoner av tang yuan. Ved tanken på å savne en så viktig feiring, innser jeg at jeg har så mange spørsmål om denne ferien og mine familietradisjoner, spesielt: Hvordan kan Jeg etterligne min bestemors suppeoppskrifter? Så jeg kommer ut.
det første svaret kommer fra min fars mor, som sender meg en trove av taleopptak og bilder av hennes tang yuan suppe gjennom WeChat, vår primære kommunikasjonsplattform i disse dager. I hennes opptak beordrer hun meg til å koke kyllingbenene og skumme fettet fra buljongen, og absolutt ikke glemme den hvite pepper garnityr. Bilder av hennes tang yuan, uskarpt i utvisket piksler av hennes vaklende hender, gjøre meg latter på vår generasjons skillet.
den andre meldingen kommer fra min mors mor, som dikterer hennes oppskrift til min mor som hun overvåker hennes matlaging i vår lille kjøkkenet. Min mor oversetter deretter oppskriften Fra Taishanese til engelsk i fordøyelige trinn og videresender meg instruksjonene via e-post. Jeg undrer meg over hvordan hvert trinn i oppskriften hennes er grei og presis—skjær sopp ¼ tommer, rull deigballer i bananformede logger for enkel kutting—kok kjøttkraft i 15 minutter-og hvordan disse instruksjonene må reise gjennom to hjerner for å nå min egen.